Generalen med det gode hjerte

For noen tiår siden skrev jeg en artikkel om Olaf Rye i avisen Varden i Telemark. Jeg kalte den «Generalen med det gode hjerte». Etter å ha lest meg opp på historien om ham, syntes jeg det var en treffende betegnelse. Nå har riktignok noen ment at det skulle stå «med det gode hjertet«, men det blir litt for fysisk for meg, jeg tror «det gode hjerte» er mer riktig.
Så er jo spørsmålet om generalen fra Bø fortjener denne betegnelsen da? Akkurat det tror jeg historien viser at han gjorde.

Det uthevede diktet øverst:
Ditt verges blink gjennom lyn og damp
De tappre fulgte som en ledestjerne
Thi der hvor Rye stred var hårdest kamp
Og tapperheten følger helten gjerne

I så og si alt man kan lese om Olaf Rye fremheves han som en offiser som hadde stor omsorg for sine soldater, offiserer som menige. Etter å ha levd i Rendsborg i daværende Slesvig-Holstein i 26 år, sto han overfor et stort dilemma da treårskrigen brøt ut; han måtte kjempe mot sine venner, svogere og mange i omgangskretsen han hadde hatt!

Selv sier Olaf Rye, i et brev til broren Johan Henrik i Kristiania:

«Det var for mig en tung gang ofte å støte på mine gamle venner og kamerater, og jeg kan forsikre dig, jeg er ikke gått med for å ødelegge, men for av all kraft å redde og skåne. Selv mine angrep er innrettet deretter; vel er min hensikt å overvinne, men ikke å ødelegge. Intet er skrekkeligere enn en sådan borgerkrig, hvor man ved hvert skritt møter en broder, en venn eller en bekjent. Jeg håper, at nu alt blir avgjort på diplomatisk vei»

Til konen Elisa Henrikke i København skriver han:

«Jeg er med meg selv overbevist om at jeg i denne broderkrig har opptrådt som det skånende og frelsende prinsipp, og har avverget alle mishandlinger. Jeg er tilfreds med meg selv, og synes jeg har gjort meget.»

Peter Fr. Rist, forfatteren av Olaf Ryes saga, skriver:

«Ved sin kaldblodige dødsforakt hadde han ervervet seg soldatenes tillit og ærefrykt, ved sitt likefremme og ujålete vesen, ved sin godmodighet og ved den omhu, hvormed han sørget for dem, vant han deres kjærlighet. Han talte med sine folk, og et par ord fra ham gikk fra munn til munn, et vennlig nikk var som en kostbar gave.»

Mer om dette finner den interesserte i boken «Olaf Rye».